Grillsesongen er naturligvis åpnet for lengst, men jeg er da heller ikke kjent for å være plagsomt kjapp i avtrekkeren. Denne grillmarinaden kan røres sammen på ett minutt og er bedre enn noe som helst du får i butikken. Den passer utmerket til kylling, men er kanskje aller best til gris. Grunnoppskriften er som følger:

Like deler
soyasaus
honning
olje

(hvor mye du trenger kommer an på kjøttmengden, det er forskjell på en kyllingfilet og en helside svineribbe, men hvis du skal marinere fem nakkekoteletter ville jeg brukt omtrent en trekvart desiliter av hver)

Bland inn:

Like deler
finhakket hvitløk
finhakket chili
fihakket ingefær

Det som er så stas er at alle disse tingene får du kjøpt ferdig opphakket på glass, og det holder seg i evigheter i kjøleskapet - i hvert fall til grillsesongen er over. En liten teskje av hver til mengden angitt over er cirka passe, men det kan varieres etter smak. Og mangler du en eller to av ingrediensene går det fint det også.

Det er litt ettersom hvor lenge kjøttet skal marinere - jeg ville vel uansett ikke latt det ligge mer enn et par timer, men hvis du hiver kjøttet i marinaden før noen fyrer opp grillen er det temmelig passe når grillen er varm. Hvis du vil kan du fortsette med å pensle kjøttet med marinaden under grilling. Yum!

Å, og verdens enkleste dessert er vaniljekesam og frosne blåbær som blir rørt sammen til alt er lilla og bærene har tint litt. Dette spiser jeg ugudelige mengder av i sommerhalvåret. (Vaniljekesam er i det hele tatt undervurdert, synes jeg. Det er kjempegodt!)

Del 1 i serien "Annette tester nye oppskrifter til 17. mai". Dette har jeg fått en gang, men det er så lenge siden at jeg strengt tatt ikke husker om det var godt eller ikke, så dette kan bli spennende. Balsamicosyltet løk skal etter sigende være veldig godt til blåmuggost, og ser uansett imponerende ut på bordet :-)

(Dette er en diger oppskrift. Jeg delte den i tre ettersom jeg strengt tatt ikke er helt sikker på hvor mye det går med av dette.)

1,5 kilo sjalottløk, cirka 6 nett.
1 liter hvitvinseddik (jeg gikk tom og spedde på med eplesidereddik og vanlig hvit eddik)
1,5 dl olivenolje
140 g brunt sukker
1 sp salt
1 ts pepper
1 dl balsamicoeddik

Hiv løken i en kjele og hell over kokende vann. La stå i omtrent et minutt. Hell av vannet. Det skal nå gå temmelig greit å skrelle løken, gjerne mens du ser på pussige japanske tegnefilmer (Pom poko).

Ha alle de andre ingrediensene minus balsamicoeddik i en kjele og kok opp. La småkoke i 3 minutter, og ha i løken. Kok opp igjen og la småkoke i 8-10 minutter. Fisk ut løken med hullsleiv (eller noe annet) og ha over på sterile glass (glass kan steriliseres ved å vaskes i varmt såpevann eller oppvaskmaskin, og så sette dem i stekeovnen på cirka 100 grader). Kok laken i 5 minutter til, og hell i balsamicoeddiken. Ha over løken og sett på tett lokk.

(Hovedgrunnen til at jeg valgte denne oppskriften er at denne foregir å gi spiseklar løk etter bare tre dager, mens alle de andre mente man måtte vente i tre måneder. Slikt har man da ikke tid til.)

Som sett på Twitter! Dette er en fornorsket utgave av denne oppskriften. Det som er kjekt med denne er at alt kan blandes i hurtigmikseren.

(Det er en gigantoppskrift, så jeg anbefaler å halvere. Halv oppskrift gir minst 16 store cupcakes.)

180 g romtemperert smør
400 g brunt sukker
250 g mørk sjokolade
3 store egg, skilt
2 ts vaniljeekstrakt
300 g mel
2 ts bakepulver
1 ts natron
8 knuste Oreo cookies
4,25 dl melk

Smelt sjokoladen i vannbad. Rør opp smøret og tilsett sukker. Pisk opp eggeplommene og bland med smøret. Tilsett vanilje og sjokoladen - ha den sakte i mens du rører. Ha i vekselvis mel, bakepulver og melk. Knus Oreo-kjeks og bland dem inn. Stivpisk til slutt eggehviten og vend inn i røren. Ha røren i store muffinsformer (fyll 3/4 opp) og stek på 180 grader i ca 20 minutter. Avkjøl på rist.

Glasur:
225 g romtemperert smør
4-600 g melis, etter smak
0,6 dl melk
1 ts vanilje
1,8 dl marshmallow fluff (dette har de på Centra, men kan antagelig erstattes av samme mengde marengsmasse + 1 ts vanilje)
8 knuste Oreo-kjeks

Rør opp smøret og pisk med melis til det blir hvitt. Tilsett melk og vanilje. Vend inn marshallow-massen, og tilsett knuste Oreo-kjeks. Smør på de ferdige kakene.

Etter at jeg hadde laget disse så jeg at det går an å få tak i mini-Oreos som sikkert egner seg fortreffelig dersom du har lyst til å pynte kakene litt mer.

Disse er vanvittig mektige, så det er ikke nødvendig å beregne mer enn en til hver - i høyden to, dersom det er skikkelige kakemonser det er snakk om. Men akk, så gode...

(Denne oppskriften ble skrevet inn med en hånd, fordi jeg hadde en katt på magen som nektet meg en skikkelig arbeidsstilling. Derav eventuelle trykkfeil. Jeg går ut i fra at dere bærer over med meg...)

Allergikertillegg:

Utrolig nok har jeg laget denne kaken for melkeallergikere flere ganger. Yogurten i panna cottaen byttes ut med soyayogurt med skogsbærsmak (det fant jeg ikke i denne omgangen, så jeg brukte bringebær. Fungerte fint). Den er selvfølgelig søtere enn yogurt naturell, så reduser sukkermengden til i hvert fall det halve (smak deg frem).

Den piskede kremen har jeg pleid å bytte ut med piskbar soyafløte, men for å få vekk den litt merkelige soyafløtesmaken måtte jeg ha i temmelig mye mere pasjonsfrukt enn oppskriften tilsa. Forsøk med ca 3-3,5 dl. Eventuelt kan man forsøke å bruke Oatley vaniljesausting i stedet - den blir ikke stivpisket, akkurat, men det er i hvert fall mulig å denge litt luft inn i den. Den er også søt, så ha litt mindre sukker i marengsen, og mer pasjonsfrukt for å dempe vaniljesmaken.

Hvit sjokolade kan absolutt ikke brukes, men se om du kan bruke en lys melkefri sjokolade kombinert med en mørk en i stedet (helsekostbutikker har ganske bra utvalg av slikt). Effekten blir ikke like dramatisk, men ganske imponerende allikevel.

Er du nøtteallergiker bør bunnen lages av noe annet - kanskje marengs med revet/hakket sjokolade kunne vært noe? (Dette har jeg ikke forsøkt.)

Right! Da var man på jobb og har funnet originaloppskriften, som ganske riktig skilte seg noe fra erstatningene jeg fant, men neppe så mye at det kommer til å spille noen rolle. (Jeg visste for så vidt at det ikke var kakao i den opprinnelige nøttebunnen, men jeg syntes det hørtes godt ut, så da så. Og testsmakingen i går tilsier at det var et vellykket valg.)

Pasjonsfruktmousse

Lag italiensk marengs av
120 g sukker
1 dl vann
25 g eggehvite
25 g sukker

Kok vann og sukker til du kan lage en kule av massen mellom fingrene (drypp en dråpe i kaldt vann). Pisk eggehvite og sukker stivt, hell i sukkerlaken i en tynn stråle. Avkjøl.

Skrap så innholdet ut av pasjonsfrukt inntil du har 2,5 dl fruktkjøtt (alt fra 8-14 pasjonsfrukter, avhengig av størrelse. Erfaringsmessig er det vanskelig å bruke for _mye_ pasjonsfrukt i denne, så trå til). Legg 5 ark gelatin i kaldt vann i 5 minutter, og pisk 2 1/4 dl kremfløte. Smelt gelatinen i vannbad og rør inn i pasjonsfruktpureen. Vend inn marengsmasse først, og så kremfløte.

Hell halvparten av pasjonsfruktmoussen over nøttebunnen. Legg i den frosne skogsbærpannecottaen, og hell over resten av pasjonsfruktmoussen. La stå over natten i kjøleskap.

Pynt:
2 dl pasjonsfruktpure
2 1/2 plate gelatin eller vanlig sitrongele
Frukt og bær (f.eks kiwi og jordbær)
Sjokoladen fra i går

Bløtlegg gelatinen i 5 minutter og smel i vannbad, rør inn i pasjonsfruktpureen og avkjøl. Hell alt over kaken. Legg på frukt og bær til pynt mens geleen fortsatt er våt. La stivne i et par timer i kjøleskap. (Ikke gjør som jeg gjorde en gang og hell geleen over frukten. Det så utrolig gjørmete ut. Derimot kan det være en plan å lage geleen med skogsbær i stedet for pasjonsfrukt, det blir veldig lekkert, men farger av på pasjonsfruktmoussen slik at det ikke ser like fint ut dagen etterpå...)

Brekk sjokoladen i store stykker og sett rundt hele kaken. Blir det noe til overs kan du bruke dette i midten av kaken eller spise det selv.

Ting som er lurt: lage fabelaktig og meget imponerende kake til 40-årsdag på lørdag.

Ting som ikke er fullt så lurt: komme hjem og oppdage at eneste versjon av oppskriften ligger på harddisken på jobb.

Men man kan da intet om ikke matimprovisasjon, så jeg plukket litt fra ymse kakeoppskrifter på nettet og har nå fullført første stadium. Og for aldri, aldri å gå i denne fella flere ganger poster jeg det jeg har så langt her...

Fancy sjokoladebrekkting:
smelt 50 g hvit sjokolade og ringle det ut over et overheadpapir. La det stivne. Smelt så 100 g mlrk sjokolade og smør det over den hvite sjokoladen i et jevnt lag. Med litt hell vil dette nå se fancy og marmorert ut på andre siden.

Skogsbærpannecotta:
210 g skogsbærpure (jeg bruker frosne skogsbær fra pose som jeg tiner og kjører i blender)
210 g naturell yogurt
75 g melis
3,5 flak gelatin

La gelatinen ligge 10 min i vann. Kok opp halvparten av skogsbærpureen og bland med gelatin. Bland resten av skogsbærpureen med yogurt og melis. Ha i kjelen og rør godt. Hell i liten kakeform, ca 20 cm i diameter, og sett i fryseren til dagen etter.

Nøttebunn:
4 eggehviter
60 g sukker
100 g melis
2 ts kakao
160 g hakkede/malte hasselnøtter (jeg kjørte disse også i blender, siden jeg ikke har kvern for øyeblikket. Det gikk utmerket.)

Varm stekeovnen til 170 C. Pisk eggehviter og sukker til en lett marengs. Sikt i melis og kakao og vend inn i marengsen sammen med de malte hasselnøttene med en slikkepott.
Hell i springform på 26 cm. Stek midt i stekeovnen i ca 25 min.

Jeg pleier å kle bunnen av formen med bakepapir for å gjøre det lettere å få ut bunnen.

I morgen: pasjonsfruktmousse og pynting m/pasjonsfruktgele!

Dette er noe jeg egentlig bare pleier å lage til jul, men, tja, vår og slikt får det til å føles litt som jul inne i meg, i hvert fall. Sjokoladetrøfler er en sann gave til de godtesjuke, siden det er temmelig lett å lage og kan smakssettes med nesten hva som helst. Personlig foretrekker jeg chili, men rom, appelsin og konjakk fungerer også helt utmerket.

Man gjør som følger:

Ta 200 g sjokolade og finhakk på det grueligste (jeg pleier å nærmest pulverisere min i foodprocessoren, sånn for enkelhets skyld). Ha over i en bolle som tåler varme.
Ta 1 dl fløte (gjerne soyafløte dersom du ikke tåler melk) og en vaniljestang. Splitt vaniljestangen på langs og skrap ut frø, ha stang og frø opp i fløten og kok opp. Fisk ut stangen igjen.
Hell fløten over sjokoladen og rør til det ser ut til at alt har smeltet og massen er glatt. Ha i eventuelle smakstilsetninger (revet appelsinskall eller et par spiseskjeer av valgfrie alkohyler, for eksempel).

Så strides de lærde om neste trinn. Noen sier man skal sette hele greia i kjøleskapet til den har blitt litt kaldere, andre sier man skal sette teskjeer av blandingen på bakepapir som man så setter i kjøleskapet etc. Jeg pleier å sette bollen i kjøleskapet og ta hyppige stikkprøver (inntil jeg glemmer hele greia og den blir for kald og så må jeg varme den opp igjen og og og). Uansett er tanken å få dette til å bli en masse som er hard nok til å rulle kuler av, og myk nok til å kunne bearbeides.

Kulene bør være sånn passe munnfullstore, og for at det ikke skal bli alt for klissete bør de rulles i noe tørt. Jeg bruker normalt mørkt kakaopulver, men jeg ser at veldig finhakkede nøtter/mandler (igjen er en foodprocessor din venn) også brukes.

Når du er ferdig med å rulle kuler setter du dem i kjøleskapet igjen. Der holder de seg minst en uke eller inntil du har spist dem opp, whichever comes first. Skal du servere dem til gjester bør du ta dem ut av kjøleskapet ca en halvtime i forveien.

(Nå føles det som om jeg har skrevet "kjøleskapet" utrolig mange ganger.)

Hvis du har lyst til å lage chilitrøfler kan du naturligvis bare blande chili rett i sjokolademassen, men jeg gjør noe enda enklere: kjøper chilisjokolade på helsekostbutikken. Den er ganske sterk, så 50-50 med vanlig mørk sjokolade pleier å bli passe. Så vidt jeg har skjønt kan trøfler godt lages med melkesjokolade også, men jeg har aldri forsøkt selv siden mørk sjokolade er så mye bedre...

The BBC believes most people will have only read 6 books from this list. Copy the list into your own note. Look at the list and put an 'x' after those you have read. Delete 'x' from any you have not read. Post the number you have read in the note title. ( Except I´m bolding instead )

Har endelig klart å lage en peppersaus som a. er grisegod, b. smaker nok pepper og c. er veldig enkel. Denne bedriften må naturligvis behørig dokumenteres for ettertiden.

Man gjør som følger:

Stek biff. Kok ut pannen og ta vare på sjyen. Steker du flere omganger biff koker du ut pannen etter hver runde.

Smelt litt smør i en jerngryte. (Ca en halv spiseskje eller deromkring.) Ha oppi et par spiseskjeer syltet pepper (det finnes både grønn og rosa syltet pepper, jeg liker den grønne best) og veldig mye nykvernet pepper (og når jeg sier veldig mye, så mener jeg at jeg omtrent tømte en vanlig størrelse Peugotkvern i denne sausen). Hvis du ikke er like glad i peppersmak som oss klarer du deg kanskje med _litt_ mindre, forsøk å starte med halvparten så mye pepper og smak deg frem. Ha oppi omtrent en boks seterrømme og rør til den smelter. Prøv i samme slengen å knuse grønnpepperkornene så godt du kan (du klarer det nok ikke helt, men det er tanken som teller). Tilsett stekesjyen. Smak til med en liten dæsj (omtrent en teskje) kjøttfond og eventuelt enda mye mer pepper og kanskje litt av grønnpepperlaken. Da jeg lagde denne trengte den ikke salt, men, som sagt, smak. Liker du ikke fargen kan du justere den med sukkerkulør. Ikke glem å ha i stekesaften fra biffene som har ligget og hvilt seg mens du har laget sausen. Skulle den bli alt for sterk for deg kan du helle i litt matfløte for å mildne smaken. Den kan antagelig drøyes med litt kjøttbuljong også.

Dette burde bli nok saus til minst fire personer - siden den er temmelig kraftig og sterk på smak trengs det ikke så mye av den.

Her er den lovede fiskesuppa. Den er utrolig god, og relativt lettlaget, selv om den må putre en stund. Jeg kunne spist denne minst en gang i uka.

2 gulrøtter
1 løk
1 paprika
(eventuelt andre grønnsaker du liker. Purre er f.eks også godt i.)
1 liter fiskekraft (hos oss vil det vanligvis si to fiskebuljongterninger + 1 liter kokende vann)
en boks hermetiske knuste tomater, gjerne med krydder
et par små tørkede chilipeppere av den kruttsterke sorten, knust i morter
en klype safran
4 dl creme fraiche
4-500 gram torsk eller annen hvit fisk

valgfritt: noen never reker og hakket persille

Skjær grønnsaker i skiver, strimler etc. og fres dem kjapt i litt olje. Tilsett tomat, krydder og fiskekraft og la putre i omtrent en halv time på lav varme. Rør inn creme fraiche og kok opp, rør til alt har løst seg opp. Skjær fisken i biter og ha i (det gjør ingenting om den fortsatt er frossen). La stå på lav varme til fisken er ferdig, ca 3-5 minutter. Smak til med salt og nykvernet pepper.

Strø over reker og hakket persille rett før servering. (Vi dropper som oftest dette, ettersom det bare blir særlig godt med håndpillede reker, og det er sjelden vi gidder.)

Denne klarer seg fint på egen hånd, men vil du på død og liv ha noe tilbehør er det veldig godt med hvitløksbrød.

Jeg har et slags prosjekt om å lære meg å like hvit fisk, for jeg finner det ytterst provoserende at det er en hel matgruppe jeg rett og slett er ute av stand til å få noe interessant ut av. Jeg har til nå forsøkt å pakke ting inn i bacon eller serranoskinke og steke det i ovn, jeg har forsøkt meg på torsk, sei og arktisk tannfisk (god konsistens, dau på smak), jeg har bakt ting på grønnsaksseng med hvitvin i pannen, jeg har grillet under tahinelokk og jeg har surret i tomatsaus. Like fordømt: jeg synes ikke fisken smaker det aller minste grann. Det er som å tygge protein.

Så, øh, halp plx? Jeg trenger oppskrifter på hvit fisk som faktisk får fisken til å smake noe. Marinering? Tørrsteking i rent cajennepepper? Panering med tapenade? Begynner å bli litt desperat...

Jeg er åpenbart på et sånt "gidder ikke å bruke oppskrift"-kjør for tiden. Noen ganger fungerer det, og da blir det bloggpost, gitt. Har aldri laget blomkålgrateng før i mitt liv, men slikt skal man ikke la stoppe seg, og dette ble dessuten riktig vellykket:

3/4 blomkålhode (spør meg ikke hvorfor, dette var det jeg fant i kjøleskapet)
en neve smårettskinke, evt annen skinke skåret i småbiter
2 egg
halv boks rømme
salt
pepper
ca en dl revet ost.

Del blomkålhodet i buketter, omtrent så store som det er passelig å få inn i munnen. Ha i ildfast form. Strø over skinke. Bland egg, rømme, salt, pepper og ost og hell over. Stek på 200 grader i en halv time.

Fungerer antagelig utmerket med broccoli også, og skulle jeg foreslått en forbedring ville jeg kanskje forsøkt med frisk timian i eggestanden. (Jeg har en potte frisk timian i vinduskarmen for tiden og bruker følgelig timian til nesten alt.)

For melkeallergikere: grateng er jo litt stusselig uten ost, men jeg tror man kan komme en del på vei ved å bruke et ekstra egg og halvannen desiliter soyafløte i stedet for rømme. Og siden ostesmaken mangler ville jeg nok brukt ekstra mye skinke, helst røkt.

Har forsøkt en stund å komme frem til en tunfisksalat som a. er overkommelig å lage hjemme og b. er marginalt sunnere enn majonesvariantene man ellers får tak i. Denne er veldig god og kan enten has på skiva eller som "topping" på en sprø, grønn salat og bli et eget måltid.

1 avocado
1 boks tunfisk i vann
1 hakket rødløk (1/2 hvis du ikke er så glad i rå løk, men det er jeg)
1-2 sp estragonsennep (man kan sikkert bruke vanlig fransk sennep også)
2-4 sp creme fraiche
Dugelig med pepper

Skjær avocadoen i biter eller mos den grovt med gaffel, avhengig av hva slags kosnistens du foretrekker. Hell av vannet på tunfisken og ha det i en bolle sammen med avocado og resten av ingrediensene. Rør. Smak til. Blir den for skarp, ha i mere creme fraiche. Vil du ha mer smak, tilsett mer løk, sennep eller pepper.

Man kan improvisere litt som man vil med denne salaten - jeg har også laget den med purre, som gir en mildere variant, og vårløk. Det går sikkert an å ha i andre grønnsaker også, jeg kan tenke meg at sukkererter i biter også vil fungere utmerket, og kanskje hakket paprika hvis man ønsker en litt søtlig utgave.

Jeg må skrive ned kveldens middag mens jeg fortsatt husker den, for dette ble fryktelig godt.

Vi hadde nemlig fått tak i økologisk entrecote til lørdagsmiddagen, og det er kjøttet sitt, det. Så vi måtte jo ha tilbehør som gjorde ære på kjøttet. Siden vi stekte nesten alt tror jeg vi brukte hver eneste stekepanne i huset, så den største utfordringen var å holde alt varmt inntil det kunne serveres.

Først: diverse sopp (portobello, kongeøsters og shiitake, tror jeg) i biter stekt i smør med en liiiten dæsj fløte, omtrent 2 sp hakket persille og salt og pepper

cherrytomater såvidt svitsjet i olivenolje, bare til de begynner å bli myke og sprekke opp, og hakket frisk timian over

Kjøttet stekte jeg et minutt på hver side i veldig varm panne, og så omtrent et minutt til på hver side på lav varme. Og så fikk det hvile mens jeg lagde sausen. Jøje meg, så mørt og saftig det var, entrecote er virkelig helt overlegent.

Saus: Jeg brukte omtrent en boks fløte til å koke ut pannen med. Opp i pannen kom også omtrent en spiseskje syltet grønnpepper (kunne nok godt brukt mer), som jeg knuste med sleiva så godt jeg kunne, bittelitt soyasaus for smak og farge (forsiktig med denne, det blir fort alt for salt), bittelitt kjøtt- og vinfond og helt enorme mengder nykvernet pepper. Jeg mener veldig, veldig mye, for fløten sluker peppersmaken som bare det, så du må ha mye mer pepper enn du tror for at det skal bli peppersmak av det. Jeg brukte også litt av grønnpepperlaken for å sette litt spiss på smaken.

Vi hadde også løk som ble vendt i olje og hakket rosmarin, som så ble stekt i grillpanne (fordi det var den eneste panna vi hadde igjen)

Og grønn salat.

Etter at vi hadde spist opp alt og blitt svært gode og mette fant jeg igjen kjelen med dampet broccoli ute på kjøkkenet, den hadde vi helt glemt...

Har nettopp innsett at jeg engasjerer meg noe voldsomt i matdiskusjoner på andre blogger, så jeg tenkte jeg skulle sånn forsøksvis matblogge litt.

Mine siste eksperimenter i matveien har bestått i å gjenskape en sennepssaus jeg så Nigella lage på tv, uten oppskrift og med litt andre ingredienser (det er ikke så lett å få tak i tørr cider, og jeg vil dessuten heller drikke den). Nå har jeg kommet frem til en versjon jeg er fornøyd med, og som går omtrent slik:

To porsjonsstykker svinekjøtt (alt som kan pannestekes og serveres funker)
Et par spiseskjeer sennep, helst syrlig og grov, eventuelt syrlig og fin (type fransk eller engelsk). Dette blir alt for søtt dersom du bruker vanlig norsk sennep.
Litt Coleman´s sennepspulver (en liten teskje? Ikke strengt nødvendig, men sausen blir skarpere og bedre, imho)
En halv boks creme fraiche eller matfløte
En liten dl eplejuice (en såkalt "klunk")

Ta svinekjøttet, pakk det inn i plast og deng det flatt med kjevle eller annet egnet redskap. Stek dem i ca middels varm panne (hvis skalaen går fra 1-10 kan de stekes på 6-7) i litt smør eller olje, salte og pepre underveis. Legg kjøttet til side og hiv sennepen i panna sammen med sennepspulveret. Ha over eplejuicen og rør ut sennepen. Tilsett creme fraiche og rør til alt har blandet seg, smak til med salt og evt mer sennep. Hell over kjøttet og eventuelt tilbehøret.

Kan antagelig serveres med det meste, jeg har til nå forsøkt grove pastaskruer (utmerket) og lettkokte blomkålbuketter (også helt utmerket, men neste gang skal jeg la sausen koke inn litt mer så den blir tykkere).

Del 7: Målet i sikte

Sist fredag fikk jeg hyggelig telefon fra bunaddamen, som jeg endelig har lært meg heter Rakel. Bunaden var nemlig klar til montering, så kunne jeg stikke innom for å få den tilpasset? Selvsagt kunne jeg det, og i går sto jeg i en knøttliten systue og ble hyllet inn i stoff og stukket med nåler fra alle kanter. Jeg må bare si at denne bunaden ser ut til å bli stas, gitt. Fargene er akkurat som jeg ønsket, broderiene nydelige og best av alt, den kommer til å sitte helt fabelaktig ettersom den, haha, jo blir sydd til meg.

Enda kulere er at jeg har pådratt meg en liten fetterunge som skal døpes 8. februar (lille Teo, faktisk), og Rakel mente at det antagelig skulle la seg gjøre å ha bunaden klar til da - så hvis alt går som det skal kan jeg lufte bunaden for første gang om svært kort tid. Yay!

Da mangler jeg bare sølje til bunadskjorten, samt sko. Jeg lurer på om det står i Loven at man _må_ ha bunadsko, eller om man kan slippe unna med noe litt nettere, kanskje noe slikt?

Yep, that´s me. 160 cm of pure intimidation :)

Vil bare minne om at den helt usedvanlig geniale og på alle vis fabelaktige tegneserien Jeg er kjæresten din nå av Nina Hemmingsson nu finnes i norsk språkdrakt, iført den av yours truly og tilgjengelig i alle bokhandler som har noe som helst forstand på sakene.

(Jeg får ikke noe provisjon av salget, så denne anbefaler jeg utelukkende fordi jeg vil deg vel :)

Det har slått meg at jeg er såpass sær at det er en rekke bøker jeg er ekstremt fordomsfull ovenfor og neppe kommer til å lese, rett og slett fordi for mange (eller feil folk) har anbefalt dem til meg. Her kan vi blant annet telle mesteparten av Dan Brown, The Secret og Paolo Coelho (som iogforseg er forståelig), men også mindre velfortjent skepsis til Khalil Gibran, Zen and the Art of Motorcycle Maintenance, American Psycho og Bestialitetens historie.

Jeg merker at Drageløperen er i ferd med å havne i samme kategori (en liten djevel i nakkeregionen min insisterer på at en bok SÅ mange liker og unisont priser MÅ det være noe feil med). Det var for så vidt Corman McCarthy også, men en forutseende kollega dyttet The Road på meg rett før det var for sent, og nå er alt OK.

Generelt merker jeg at jeg lett blir skeptisk til og styrer unna bøker som skal gi meg ny livsanskuelse på et eller annet vis. Muligens fordi jeg har det for behagelig med mitt eget verdensbilde, men jeg tror det har mer å gjøre med at slike bøker smaker av godskjøptsfilosofi, klisjeer og enkle løsninger, noe jeg kan bli vanvittig provosert av (jeg ble dritsur av både Jonathan Livingstone Seagull og Tao med Ole Brumm, antagelig en prestasjon i seg selv).

Samtidig er jeg såpass glad i å anbefale bøker selv at jeg sikkert har forårsaket den samme reaksjonen i en drøss mennesker. Jeg antar at det er folk i min omgangskrets som aldri kommer til å lese hverken Persepolis, House of Leaves eller Hanteringen av odöda, og det er jo egentlig synd, for jeg mener oppriktig at disse bøkene er verdt å lese (jeg har ved minst en anledning kommet i skade for å omtale Persepolis som en "viktig bok", noe som etter all sannsynlighet ville ha fått meg til å løpe skrikende i den andre retningen hvis jeg hadde vært anbefalanten (OK, jeg fant nettopp på det ordet)). Mulig jeg må øve meg mer på å holde kjeft.